«Forandring fryder» sier et kjent uttrykk. Etter hvert som ukene gikk med stengte frisører var hverken jeg eller håret mitt enige i det uttrykket. Konfirmantene er nok heller ikke enige. Mange har virkelig sett frem til og planlagt konfirmasjonsdagen i lang tid.
MEN – noen coronaforandringer fryder! Mange sier at det er godt med roligere hverdager, det er godt å slippe mye av stresset og jaget. Kvalitetstid med de nærmeste, det å bli bedre kjent med de man bor med er bra. Man ser hverandre, og snakker sammen på et nytt plan. Flere har blitt flinkere til å sette pris på små ting, ting man før hadde det for travelt til å se.
Nærhet, ro og ettertanke er positive verdier, som mange hevder å ha gjenoppdaget i denne perioden. En periode som kanskje kan omtales som en påtvunget fastetid, en tid som Gud alltid har ønsket for oss, og som mange av oss endelig har oppdaget at vi har godt av. Fall til ro, og kjenn at jeg er Herre!
Også for kirken har forandringene på mange måter vært positive. Formidlingen av Guds ord har fått mange flere «treff og likes» etter at man i større grad tok i bruk digitale muligheter. Vi savner fysiske fellesskap, men det kan komme noe godt ut av å tenke nytt også.
Som med coronasveisen min. Da jeg endelig kom meg til frisøren, sju uker etter min opprinnelige time, valgte vi å klippe ganske lite. Den nye lengden åpnet for nye muligheter. Jeg «ble ny».
Hva om vi fortsatt ikke er tilbake til «normale» dager i september, og de utsatte konfirmasjonene ikke kan gjennomføres med stappfulle kirker? Kan konfirmasjoner «bli nye»? Usikker! Vi er jo fornøyde med de vi alltid har hatt. Men kanskje, hvis vi må, kanskje kan det bli bra likevel? Kanskje kan forandring fryde? Gud er jo god til å nyskape, til å lage noe nytt ut av noe som gikk i stykker.
Elisabeth Moen Rørvik
Menighetspedagog i Namsos og Klinga